Fotoskole - Stativbruk: De krevende opptakene

Fuglefotografering ses av mange som fotoverdenens Formel 1. Om det stemmer vil ikke jeg ta standpunkt til, jeg syns egentlig at andre fotodisipliner kan være minst like krevende. Men det er nå gjerne sånn at fuglefoto setter store krav til utstyr og teknikk. 

Mange opptak krever ekstrem optikk, som igjen krever at utstyret holdes totalt i ro under opptak for å unngå såkalt bevegelsesuskarphet. Det innebærer ofte i praksis bruk av svært solide stativer. I tillegg kreves ofte ekstra omtanke rundt det å unngå unødige vibrasjoner.

Om du ikke har mye erfaring med stativ og stativbruk, anbefaler jeg at du før du går videre leser forrige artikkel "Bruk av stativ". Egentlig anbefaler jeg alle å gjøre det. Men er du utålmodig og/eller erfaren finner du hovedpunktene oppsummert under:

Første bud ved stativbruk er å plassere stativet så stødig som overhodet mulig. Å henge litt ekstra vekt på stativet virker stabiliserende så sant ikke stativet overbelastes.Snorutløser eller annen fjernutløser forbygger vibrasjoner og rystelser. MLU (også kalt speillåsing) eller selvutløser er og nyttige verktøy. 

Om du ikke bruker snorutløser e.l. så er et mykt avtrykk av avgjørende betydning. Utløserfingeren bør "rulle" mykt på avtrekkeren, et direkte trykk gir lett rystelser..

Lange brennvidder, kombinert med lange lukkertider gir problemer med bevegelsesuskarphet. Jo lengre brennvidde og lengre lukkertid, jo mer kreves av både stativ og fotograf.

For de ekstra krevende opptakene:

For å presisere, her snakker vi om opptak med lange brennvider (300mm og mer), og relativt lange lukkertider (1/100s og lenger).

Øvelse gjør mester sies det.  Derfor anbefaler jeg å legge merke til vibrasjonene i søkeren, umiddelbart etter ei eksponering. Når bildestabiliseringa er avskrudd (noe den alltid bør være ved stativbruk) vil du lett kunne se disse vibrasjonene som gir uskarpe bilder. Når du har identifisert problemet kan du jobbe videre med å eliminere det. Følger du med på vibrasjonene mens du fotograferer, da får du en direkte tilbakemelding på om det du gjør er rett.

Første øvelse bør kanskje være å legge ei hand oppå objektivet. La den hvile der, når du tar bildet. Vekta av armen vil dempe vibrasjonene.Gjør du det riktig, vil du umiddelbart se effekten i søkeren; mindre vibrasjoner, dvs. søkerbildet vil stabilisere seg markert raskere.Gjør det ikke, da har du ikke fått taket på teknikken.

I tillegg bruker jeg gjerne hodet (høres ikke det klokt ut, å bruke hodet altså?), til å stabilisere oppsettet. Dvs. jeg sørger for at øyet/panna har god kontakt med søkeren. Jeg bruker venstre øye, så LCD-skjermen min er konstant tilgrisa av fett fra neseryggen. Litt irriterende, å måtte gni det vekk for å finstudere et bilde, men en liten pris å betale for skarpe bilder.

Tidligere nevnte jeg at det er viktig med et mykt avtrekk. For å oppnå det er det viktig at du står/sitter komfortabelt. Står du, børe du ha god kontakt med underlaget med begge beina. Videre bør du stå eller sitte balansert. Pusten bør å gå mest mulig fritt. Du bør og tilstrebe å trykke av mens du puster ut. For skyttere er dette kjent stoff. De veit hva det vil si å puste rett, og hvor viktig det er med et mykt avtrykk. Snorutløser og MLU/speillås er heller ikke å forakte.

Det bør kanskje og nevnes at dette ikke bare gjelder for stativopptak. Det å holde kamera rett, og trykke mykt av er minst like viktig på frihåndsoptak.

Montering og mekanisk justering av utstyret.

Balanse er et viktig stikkord her og. Du bør tilstrebe best mulig balanse. De fleste hurtigskinner lar deg justere fram og tilbake for å finne balansepunktet. Er det litt vekt i objektivet, vil kombinasjonen ofte være framtung. Derfor bruker jeg praktisk talt alltid batterigrep, med ekstra batteri i grepet. Det gir et oppsett som er lettere å balansere. Noe som gir mindre belastning på hode og skinne. En annen ting er at et balansert oppsett er mye lettere å håndtere.

Vær også årvåken når du låser stativbeina, låser hodet, fester hurtigskinna til stativfot, og til stativhodet osv. Alle detaljer teller, alle løse koblinger øker sjansene for uønska vibrasjoner. Maksimal stødighet og soliditet er målet.

Oppsummering og avslutning.

Når utstyret fungerer, og alle detaljer stemmer, da kan du tøye lukkertidene forbausende langt ned. Med 500mm bør skarpe bilder være innen rekkevidde helt ned mot 1/10s, så lenge motivet ikke beveger seg. Med dagens superfølsomme kameraer, kan du ofte fotografere langt inn i blåtimen og forbi den.

Det fiines et triks som lar deg gå enda lavere, tøye grensene langt forbi det mulige. Det er faktisk såre enkelt, nemlig ved å øke lukkertida radikalt. 10 ganger det du vanligvis slipper unna med, og kanskje en god del lenger. Gjør du det, så vil nemlig oppsettet stabilisere seg i løpet av eksponeringstida. Ser du at søkerbildet stabiliserer seg i løpet av f.eks et halvt sekund, da får du 9,5s stabil eksponering med 10 sekunders lukkertid. Resultatet er enkelt og greit et skarpt bilde. Dette høres kanskje underlig ut. Om du tviler, så er mitt beste argument like enkelt, prøv det.